Alle mulige rare historier om Lambretta

Les historien om hvordan verdens vakreste scooter oppstod - Historien om Lambretta (kommer snart)

Les om gjenfunnet ungdomskjærlighet - Lambretta er som Malaria

En historie om skuespillere, pengeproblemer, statsarkiv og amorøse tildragelser - Seks måneders intens jakt etter gammel SX200

----------------------------------------------------------------------------------------

Lambretta er som malaria - du blir aldri kvitt dem...

Hvis man i ung alder har forvillet seg til Afrika eller et annet eksotisk kontinent, er mulighetene for å bli smittet av malariabakterien absolutt tilstede. Man blir nok frisk etter lang tids behandling med antibiotika, men ”basilluskene” blir værende i kroppen resten av livet.
Omtrent det samme sykdomsbildet er det mange som opplever, enten de driver med Lambretta’er eller gamle veteranbiler, eller begge deler. Blir man hektet i ung alder, kan du være sikker på at ”basilluskene” kommer tilbake en gang senere i livet, og da som regel med øket styrke.
Omtrent slik har jeg følte det det siste året. Mitt forhold til Lambretta skriver seg tilbake til 1965, da jeg som 17-åring kjøpte min første Lambretta 125 ccm 1963 modell – altså for temmelig nøyaktig 40 år siden !
Og det skulle være en Lambretta selv om de fleste kameratene i gaten og på skolen kjørte rundt i disse små tohjulingene med et eggskall på hver siden, og som de kalte Vespa.

17-ÅRING MED LAMBRETTA

Jeg husker godt jeg hadde min mor med da jeg var på døren hos han som skulle selgeden to år gamle Lambretta’en for 1.500 kr. Det ble en kjapp handel og uten førerkort kjørte jeg den hjem. På verkstedet min far disponerte på jobben, ble scooteren skrudd delvis fra hverandre fordi jeg skulle ha en annen farge. Min scooter skulle være hvit med en blå stripe på langs av sidedekslene. Den ble verken malt for hånd eller levert til et lakkverksted, nei, vi brukte enkelt og greit andre enden av min mors støvsuger. Hos Elektrolux kunne man på den tiden kjøpe en sprøytepistol med glassflaske som passet til støvsugerslangen. Og ingen skal komme å si at dette ikke gav et tilfredstillende resultat. Det ble sinssykt bra, som dagens 17-åringer ville uttrykt seg.
Året etter (1966) begynte jeg som praktikant i Bergen Veivesen. Med kr. 6.50 i timelønn ga det muligheter for å avansere på Lambrettas modellstige. Den nye SX 200 var like rundt kjørnet, og den gamle Lambretta-forhandler, Tor Takle, i Nygårdsgaten i Bergen, vill gjerne selge den første SX 200 til meg. Men da måtte han ta 125 ccm i innbytte. Prisen for SX’en var kr. 4.700,- - ikke noe lite beløp den gangen.
Og slik ble jeg for første gang eier av det som siden er blitt omtalt som Lambrettas mest vellykkede modell. Den ble registrert 8.desember 1966, og selv om det var vinter ble det bare mindre stopp i kjøringen. Jeg red på SX’en så ofte jeg kunne. Da sommeren 1967 kom, hadde jeg tre-fire Osloturer med den for å besøke min søster, som bodde på Nordstrand. Det var i alle fall én sikkelig tøff tur over Hardangervidda i 5-6 varmegrader og sludd. Den gang var veien dekket av grus og sand, og med sludd og regn, ble det en såpeglatt blanding. Derfor måtte jeg kjøre med mine grønne Viking-støvler delvis nedi for å holde balansen. Ikke rart at støvlene var omtrent uten bunner da jeg kom til Oslo. I underkant av 8 timer på de over 50 milene over fjellet skal man faktisk få slite med den dag i dag, selv på langt bedre veier.

SX’EN UT – ”BOBLEN” INN

Men ingenting varer evig – selv ikke en SX 200. Høsten 1968 begynte jeg som journalistlæring i for lengst nedlagte Morgenavisen i Bergen, og da var det mer hensiktmessig å kjøre bil. SX’en ble solgt for å finansiere en ny ”Boble” til kr. 16.750,-
Dermed forsvant scootereventyret ut til høyre. Lambretta’en med registreringsnummer O-30113 ble solgt til en ung bergenser, som skulle begynne å studere juss på Blindern. Dermed havnet Sx’en i Oslo og fikk registreringsnummer 19 – 58 - 98 og senere VD-4911 i Trondheim.
Etter min første Lambretta-tid ble det bare biler som for de fleste andre ungdommer i slutten på 1960-tallet.
Opp gjennom årene har jeg mange ganger tenkt på min kjære Lambretta. Men med etablering av familie i 1972 var ikke en tohjuling det som passet inn i en nystartet familie.
At det skulle gå hele 36 år før jeg tok skjeen i den andre hånden og bestemte meg for å spore den opp, hadde jeg vel aldri forestilt meg.
Som ihuga entusiast av de gamle engelske sportsbilene, MG, var jeg ofte inne på nettsiden til LMK (Landsforeningen for Motorhistoriske Kjøretøy). I denne sammenslutningen er som kjent Lambretta-klubben medlem. Og her fant jeg Lambretta-klubbens formann, Kjell Kristiansen. Et brev til formannen satte snøballen i gang, men ikke slik at jeg kastet meg over alt og alle i min iver etter min gamle SX. Det viste seg snart at klubben ikke kunne hjelpe meg på rett kurs. Jeg la det hele på is fordi jeg holdt på å skru på min gamle MGB roadster. Men to telefoner fra Kjell Kristiansen i mai 2004 med spørsmål om hvordan det gikk, førte til at nå måtte noe konkret gjøres.
Jeg husket verken registreringsnummeret eller hvem jeg hadde solgt scooteren til 36 år tidligere. Det er da man må sette seg ned, ta noen telefoner og finne ut hvor man skal søke. Selve detektivarbeider skal jeg komme tilbake til i en egen artikkel, men nå bare kort slå fast at jeg fant kopi av vognkortet på Statsarkivet i Bergen. Jeg oppgav navnet mitt og i løpet av to minutter la vognkortet på bordet. Imponerende ! På kortet sto også navnet på kjøperen, og dermed var første brikken på plass.
For å gjøre en lang historie så kort som mulig – alle spor etter min SX 200 fra 1966 stoppet i Stavanger høsten 1975. Etter det har jeg ikke lykkes å finne flere spor. Enten står den nedstøvet på en gammel låve, eller så er den gått til spiker for lenge siden.

NEDTUR...

Det var en skikkelig nedtur. Utover sommeren i fjor (2004) fikk jeg veldig god kontakt med Petter Kristiansen. Vi utvekslet mange mailer, og faktisk et besøk hjemme hos ham i Tromsøgaten i Oslo. Petter tipset meg om Christian Bertheau. Han skulle ha en SX liggende i deler, som visstnok skulle ha gått på bergenskilter for lenge siden. Etter at Christian hadde fått samlet sammen alt han hadde av SX-deler og litt til, fikk jeg kjøpe ”haugen”. Fem kartonger med deler og en ramme på taket bar det over fjellet til Bergen. Hadde noen jegere sett meg på Golsfjellet, hadde jeg ikke blitt overrasket hvis de hadde tatt bilen for et reinsdyr i fart.
Dette var midt i oktober så jeg hadde nok å ta meg til vinteren 2004/05.
Å finne røttene til en gammel Lambretta er nesten like viktig som selve restaureringen. Ved god hjelp fra forskjellige trafikkstasjoner og lokale Statsarkiv, har jeg nå hele eierforhold til min nye SX i boks. Morsomt er det at den ble kjøp ny hos den samme forhandleren i Bergen som jeg kjøpte min opprinnelige SX. Med andre ord ringen er sluttet, og skal jeg være ærlig så havnet SX’en fra 1968 på tett sted. Litt artig er det også at den hadde O-30837, som sitt første registreringsgummer.
Selve restaureringen kommer i en annen artikkel.

Ikke rart jeg var litt engstelig for å kjøre over Golsfjellet med dette ”geviret” på taket

Og det som det ikke ble plass til på taket, ble plassert i bagasjerommet

Ingen dårlig kombinasjon – MGB 1972 og Lambretta SX 1968 i tunet hjemme i Bergen

----------------------------------------------------------------------------------------

Seks måneder på intens leting etter min gamle SX 200

Når man ikke kan få tak i det beste, er det en godt plaster på såret å skaffe seg det nestbeste. Og derfor ble jeg veldig glad da Christian Bertheau ville selge meg sin SX som lå i deler hjemme i garasjen hans. Etter over seks måneders meget iherdig leting etter min gamle SX 200 fra 1966, måtte jeg innse at mulighetene til å finne den igjen, enten nedstøvet på en låve eller i tusen deler i en kjeller, var meget små. Men trøsten får være at jeg har snudd på alle tenkelig steiner, og da blir man på en måte tilfreds – man har gjort det man har kunnet. Jeg får håpe at noen gidder å følge med i linjene som kommer om hvordan jeg arbeidet i jakten på ”den forsvunne edelsten.”

Som nevnt i en annen artikkel på nettsiden, fant jeg det første vognkortet på scooteren, O-30113, på Statsarkivet i Bergen. Det var et herlig øyeblikk å se igjen min spede signatur fra 1966. Heldigvis sto det hvem jeg hadde solgt scooteren til. En kjapp tur innom Telefonkatalogen.no gjorde at jeg fant adressen på vedkommende. Han bodde fremdeles i Oslo, og jeg tok kontakt. Dessverre, han hadde solgt scooteren allerede i 1972, blant annet etter at den hadde gått ett års tid i Tyskland da eieren studerte der.

I juli 1972 ble SX’en solgt til en kjent skuespiller ved Trøndelag teater og fikk derfor reg.nummer VD-4911. Som skuespillere flest har de det meste i hodet og mindre i nevene. Hver gang det var noe tull med SX’en måtte den leveres inn på verksted. SX’en ble levert inn til et MC-verksted i Trondheim, men den scooterkjørende skuespiller hadde tydeligvis ikke fluss med penger, så den ble ikke hentet. Da en annen kollega ville kjøpe scooteren, var regnestykke veldig enkelt: - Betal regningen på MC-verkstedet og scooteren er din!

HAVNET I STAVANGER

Dette skjedde høsten 1973, og det må ha vært en grei handel? Men selv om SX’en skiftet eier, forble den innenfor teatermiljøet. Den nye trønderske eier fikk senere jobb ved Rogaland teater, og dermed havnet SX’en i Stavanger. Den ny eier brukte SX’en på flere turer mellom Stavanger og Trondheim.

Som det ofte skjer i ungdommen, man finner seg en ”fruentimmer” og flytter sammen. SX’eieren bodde regelmessig i et gammelt hus i Bergsmauet i Stavanger sentrum, og utenfor på fortauet ble scooteren alltid parkert. Da den trønderske eier forlot Stavanger høsten 1975, ble scooteren stående igjen ute på fortauet – og snipp snapp snute så er alle spor ute! Der satt jeg som et stort spørsmålstegn foran pc’en – hva gjør seg videre? Jeg måtte få tak i ”fruentimmeren”, som sikkert var den siste som så scooteren i live. Hva het hun, hvor bodde hun?

Den gamle eier hadde selvsagt navnet, men ingen adresse. Jeg søkte på navn i forskjellige telefondatabaser uten resultat. Jeg visste hun også var innen teaterlivet, og aktuelle teatre og fagforeninger ble kontaktet, men med det samme negative svaret. Til slutt fikk jeg kontakt med en 85 år gammel tidligere lysmester ved Rogaland teater. Han hadde jobbet sammen med kvinnen på 1970-tallet, og kjente henne. Den gamle mann kunne fortelle at broren hennes fremdeles bodde i nabohuset. Et brev til broren satte meg på sporet. Noen dager senere fikk jeg en mail fr San Francisco i USA. Hun hadde fått mail fra broen, som fortale om min interesse for hennes mulige opplysninger om den gamle Lambretta’en. Men svaret var atter negativt. - Jeg husker den hvite scooteren, men hvor den ble av – det husker jeg ikke! Nok et trøkk i trynet ! Og hva gjør man så?

Det eneste beviset på at jeg en gang eide en  SX 200 1966 modell, er kopien av vognkortet

FORSVUNNET FRA ARKIVET

Hvis scooteren hadde kommet på andre hender og var blitt registrert på ny eier, skulle det finnes papirer på den i offentlige arkiver. Jeg kontaktet Stavanger trafikkstasjon, men de hadde bare opplysninger jeg hadde fra tidligere på VD-4911. Som kjent ble alle protokoller med omregistreringer midt på 1970-tallet overlevert til det lokale Statsarkiv. Det viste seg senere at noen av protokollene fra Stavanger trafikkstasjon (tidligere Biltilsynet i Stavanger) var gått på søppelfyllingen, og derfor fantes det ingen opplysninger om min gamle SX 200 fra 1966 i arkivet lenger. Og der står saken i dag. Jeg har undersøkt i motorsykkelmiljøet i Stavanger om det er noen som kjenner til en Lambretta SX 200, men svaret herfra har også har vært negativt.

Til slutt en liten skjønn historie i kjølvannet av min intense jakt etter den forvunne tohjuling. De to turtelduene i Bergsmauet i Stavanger, hadde tydeligvis ikke truffet hverandre siden 1970-årene. Da jeg fikk mail fra kvinnen, som nå må være rundt de 60, kom spørsmålet som jeg hadde på tungen: - Du har vel ikke mailadressen til min gamle flamme fra Trondheim ? Selvfølgelig hadde jeg det! Nå venter jeg bare å bli invitert i en eller annen sammenkomst. Det er jo min skyld hvis gammel kjærlighet har blomstret opp igjen med de konsekvenser det kan ha fått. Kanskje det kan bli den neste historien rundt min scooterjakt?

Jan Bødtker

----------------------------------------------------------------------------------------

Til Toppen

Østenfjeldske Lambretta Club - jhl(@)getmail.no - www.lambretta.no